Italienere og WMA.

Tilfeldig fordeling av øvelser i hht. tidsplan.

I forkant av stevnet uttrykte den engelske laglederen en bekymring for at dette stevnet kanskje ble arrangert for å fylle opp tomme hotellplasser. Grunnlaget for uttalelsen var tilfeldig plassering av klasser og øvelser, som gav konflikt for mange utøvere. Eksempel på manglende innsikt var for eksempel at to lange løp for en aldersklasse ble lagt med en dags mellomrom. En hadde jo to uker til disposisjon! Dessuten var det tatt lite hensyn til beslektede øvelser. En av våre utøvere hadde meldt seg på i 400m og lengde. Den ene øvelsen gikk kl 16.05 i Misano og den andre kl 15.45 i Riccione. Avstand mellom banene var ca. 30 min med buss.

Busstransport.

I innbydelsen hadde vi ikke blitt informert om de store avstandene mellom arenaene. Når en må sitte tre kvarter på bussen (for å tilbakelegge over 2 mil til San Giovanni), forstår en problemet.

Hadde bare bussene gått som planlagt, hadde det jo vært noe. Men det skjedde ikke alltid. Selv busser som gikk, nådde ikke alltid målet ved første forsøk. En sjøfør var ukjente med veien og kjørte litt rundt for å finne frem. Lite imponerende selv om det bare ble 10 min. forsinkelse.

Så var det bussene som ikke kom. En kveld, da de fleste øvelser var avviklet, hadde folk ventet ca. 1,5 timer på buss. Det hadde etter hvert akkumulert seg mange hundrede utålmodig ventende passasjerer. Da bussen endelig kom, var det ”trengsel til tusen”. Bussen fikk så mange passasjerer at den ble skakk og nesten subbet veien. En del tok fornuften fatt gikk ut igjen, eller lot være å prøve.

Så var det meksikaneren som ikke rakk tidsnok ut til andre dagen i 10-kampen fordi han ikke fikk busstransport som forventet. Ikke bare at han kom for seint til første øvelse korthekken, men han ble også nektet å starte i de resterende øvelsene. Karen var lei seg, og vi aktive protesterte. Han hadde jo reist halve kloden rundt for å delta. Protesten ble tatt til følge. Han ble så glad at han klemte noen av funksjonærene.

Uerfarne funksjonærer med liten respekt for avtaler og regler.

La meg ta et eksempel fra 10-kampen som jeg selv deltok i. Det herjet en storm på morgenkvisten. Vindhastighet på 100 km /time hadde blitt registrert. Dette kunne ikke arrangøren noe for.

Det var regn og surt på banen på formiddagen, og de fleste oppholdt seg på doene, da det var de varmeste stedene, mens de ventet på en avgjørelse om stevnet skulle avlyses eller ikke.

Etter en del venting og kontakt med meteorologiske ble det besluttet å utsette arrangementet i 3 timer. Dette var greit og vi tok den lange bussturen tilbake til Riccione for å spise og slappe av.

Vi ankom banen ca ½ time før start, nok til skifting og oppvarming. Men nei, så fort vi viste oss, ble vi huket tak i og ført ned til ”Call room”-teltet. Der ble vi registrert umiddelbart og sendt videre til start 100m.

Alle de andre i vår klasse hadde løpt. Vi ble bedt om å skynde oss. Skifting ble gjennomført ute ved startområdet med rumpa til den lille skare som befant seg på tribunen. Et forsøk på å si at vi lå 20 min føre avtalt tidsplan hjalp lite. Starten gikk praktisk talt uten oppvarming. (M70- klassen tar en sjanse med 100m uten oppvarming!)

Nå gjennomførte vi løpet forbausende bra syntes vi. Men overraskelsen kom da vi så tidene på oppslagstava. Elendige tider, fordelt på heat vi ikke hadde løpt i! I det siste heatet var vi 6 stk, og 4 fra Skandinavia som kjenner hverandre godt.

Vi protestert på tidene som etter vår erfaring var ca 2. sek dårligere enn vi tidligere har registrert i år. Dessuten lurte vi på heatfordelingen. Arrangøren svarte at dette var korrekt!

Vi leverte skriftlig protest, som vi oversendte jury i tide. Vi så også at alle tider på 100m avsluttet med et 4-tall. Etter samtale med tidtakeransvarlig, litt seinere på dagen fikk vi vite at vi hadde fått manuell tid. Hvem hadde tatt de tidene? Det viste seg å være mannen i bilen med det elektroniske tidtakerutstyret. Han fortalte at han hadde lagt 0,24 til sin tid og lagt det inn på det elektroniske systemet. Han sa at han alene hadde tatt manuell tid på de fire første og beregnet for de neste. Utrolig!

I møte med jury neste dag, fikk vi bekreftet at alle heatene hadde fått manuell tid, men at disse var lagt inn i det elektroniske systemet. Det vil si vinneren av hvert heat fikk tiden lagt inn, og data systemet gav da de øvrige tider i målfotoet. Det kunne derfor se ut som korrekte tider. Årsaken til at vi kom opp på resultatlista i andre heat enn de vi hadde løpt, kom av at det ikke hadde vært noen kommunikasjon mellom sekretariatet og dem som hadde fylt opp heatene etter som folk innfant seg. Tidene ble derfor tildelt dem som opprinnelig var satt opp i heatene.

Alle målfoto måtte derfor gjennomgås på nytt og deltakere fikk den tiden tidtakeransvarlig hadde gitt inn på målfotoene.

(En analyse av video-opptak tatt av min sønn Trond, etter at vi kom tilbake til Norge, viser at vi minst skulle hatt ca 1,3 sek bedre tid en det vi fikk. Med video redigeringssystem Studio 9, kan en se tidslinjen med en oppløsning på 0,1 sek. På lydsporet ser en også amplituden fra startskuddet.)

En skulle jo tro at manuell tid skulle være bedre enn elektronisk? Det er derfor ulogisk at vi fikk så dårlige tider. Jeg tror vi fikk oppdiktet tid, satt inn på det elektroniske datasystemet. Tidsdifferansen mellom oss medaljekandidater ble riktig, da vi alle løp i samme heat. Vi gadd derfor ikke betale inn 100 dollar og gå videre i en tullete diskusjon som vi ikke så annen løsning på enn omløp. Vi var jo på det tidspunktet kommet midt i tikampen og så ingen mulighet for rekordsetting. Den engelske deltakeren i juryen kom bort til meg, etter en nokså heftig diskusjon og visket meg i øret; ”This would never happen in Norway or UK”.

Tikampene som gikk på San Giovanni var også dårlig planlagt da det kun var mulighet for å hoppe stav ett sted. Dette førte til kø, og vi fikk vente en stund. Siste øvelse 1500m, gikk for M70, like før midnatt. Det var naturligvis ingen fellestransport tilbake til Riccione på den tiden av døgnet!

Problemer i kast på banen San Giovanni.

Feil oppmålte kastsektorer og manglende sikkerhetsbur og feilmåling.

En av kasterne fortalte meg at de hadde sjekket den smale kastsektoren i vektkast. Den var 1 m for trang på begge sider ved 10 m merket.

Det var heller ikke noe sikkerhetsbur for vektkast på banen. Deltakere hjalp arrangøren med å finne den sikreste plassen for dømming og resultatskriving.

Stein Fossen mistet et langt kast i vektkast ved at dommere målte fra feil nedslagsmerke. Stein fortalte at han antakelig gikk glipp av 1,5m og en bedre plassering ved at dommere ikke fulgte ordentlig med.

Diskoskasting i mørket.

På en kastbane manglet det lys. Biler ble derfor plassert strategisk for å opplyse nedslagsfeltet. Etter å ha kommet godt i gang, ble det så vanskelig at en besluttet å avlyse konkurransen. Han som ledet var sint, og kom ikke på medaljeplass neste dag, da konkurransen ble gjennomført en gang til.

Flytting av konkurranseplass uten grunn?

I følge programmet skulle vi konkurrere i stav på hovedarenaen i Riccione. M70 skulle benytte stavmatte nr 11 i programmet. M65 skulle bruke matte 10.

Forskjellen mellom banene var at vi ville fått medvind og de andre motvind. Men i M65 var det 3 deltakere fra USA. En mann ved navn Rex Harvey hadde besluttet at klassene skulle bytte. Nå løyet vinden etter hvert, men, men….

Krav til arrangører og WMA.

Dette var et stort arrangement, men en bør kunne forlanget visst minimum av kompetanse hos arrangørene. En avvikler ikke et VM uten back up på elektronisk tidtaking, oppmåling av riktige sektorer for kast og bruk av sikkerhetsbur for å nevne noe. Jeg har bare nevnt de ting jeg selv har opplevd og hørt av dem jeg bodde sammen med.

Jeg syntes WMA burde kreve og kontrollere at fremtidig arrangører har den nødvendige kompetanse. Kretsdommere i Norge har antakelig bedre kompetanse en de fleste av disse funksjonærene.

Knut Henrik Skramstad