Om veteranfriidrett

Vi har savnet et mer profilert forum for kontakt veteranene imellom - et forum der veteranfriidretten sees i et bredere og mer reflektert perspektiv enn dagens flyktige gleder i form av resultater og medaljer.

På denne siden skal utøverne kunne legge inn likt og ulikt som angår veteranfriidretten - synspunkter, forslag, nyttige erfaringer, verveopplegg, treningsforslag, hvordan vi gjør det i vår klubb / krets, tanker om friidrettens plass i det store friidrettsfellesskapet, om gode minner fra veteranmøter i inn- og utland etc.
Likeledes refleksjon omkring hvorfor vi driver med veteranfriidrett, om doping og annet juks, om normer og regler, etikk og moral, om den enkeltes ansvar for seg selv, veteranfriidretten og fellesskapet etc.

Vi håper at dette forumet skal bringe utøverne i det ganske land nærmere hverandre både menneskelig og idrettslig, og at de mange som har noe på hjertet ikke brenner inne med det, men deler det med andre idrettsvenner.
Det kan være korte innspill eller lengre artikler.

Kjell

Mail: Kjell.Fossen@psypp.uib.no eller som brev til Lyngveien 44 5101 Eidsvågneset
Telefon: 55 25 77 67 Mobil: 934 25 398

Jostein har mer å berette.

Hei.

Jeg tar utfordringen fra Torrey og skriver mer om noen av de sosiale opplevelsene jeg har hatt. Som sagt ble jeg kjent med mange spennende mennesker i Japan.
Under EM i Aten året etter Japan, traff jeg igjen Ants Paju fra Estland, og på høsten ble han 50 år. Jeg ble buden i selskap i Estland, og selvfølgelig dro jeg. Det var 110 gjester, men bare meg fra Norge. Jeg kjente 3 stykker fra veteranidretten. Jeg ble hentet på flyplassen og Ants hadde ordnet overnatting i leiligheten til en bekjent av han. Så ble jeg hentet av en veteran og kjørt inn til festen som var i Poltsama, mitt i Estland. I Tallinn var det Statoil stasjon, og jeg fylte bensin med kortet mitt. Regninga kom noen måneder senere, og prisen på norsk bensin i Estland var kr. 2,11. (I Norge var prisen over 8 kroner)
Det var mange taler under festen, men de var på Estnisk. Min borddame oversatte til engelsk, så jeg fikk med meg en del. Så var det en svenske der, og han holdt tale på svensk. Når han sa noe morsomt, så lo jeg, deretter ble det oversatt, og så lo alle de andre.
Dagen etterpå ble det omvisning i gamle Tallinn, og det var spennende å se gamlebyen. En flott opplevelse. I 1997 var VM i Sør Afrika. Da fikk jeg en faks fra Jan Roth som bodde bare noen mil fra Durban, og han lurte på om jeg ville bli en uke ekstra og være med han og kone hans på safari. Det sa jeg selvfølgelig ja til. Vi lå 5 døgn på et flott "hotell" i bushen, med full servering. Hver dag var vi ute å så på ville dyr, og vi kom over alle de 5 store (big five) og selvfølgelig mange små. Dette var en stor og flott opplevelse. De to siste dagene var jeg gjest i huset til Jan. Han hadde bedt til fest, slik at mange av hans venner skulle få møte "vikingen" fra Norge. Alle kom, noe han ikke hadde regnet med.
Jeg var også innom en barneskole og holdt foredrag om Norge på engelsk, for to klasser. Her hadde elevene betalt litt ekstra for å gå i små klasser, og likevel var det 45 elever i hver klasse. Det var spennende å undervise på engelsk, det hadde jeg ikke gjort før.
Under VM møtte jeg en Norsk Afrikaner. Sønnen samlet på hvalfangerting. Jeg kom i snakk med han, og da han hørte at jeg kom fra hvalfangerbyen Sandefjord, bad han meg hjem for å vise meg hva han hadde samlet. Jeg måtte ringe han dagen etterpå, så ble jeg hentet og kjørt hjem til han. Det som var ekstra moro, var at jeg gav han en dreia bolle i Norsk furu. Det jeg ikke viste da, var at han hadde en bedrift med 100 ansatte som laget furumøbler i Afrikansk furu. I Afrika vokser furua opp på 25 år, (derfor er den ganske myk) hos oss bruker den 60 år før den er stor nok til å hogges.

I 2001 var EM i Jyveskule i Finland. Der traff jeg venner fra Estland. Nå hadde de truffet en fra stedet som de hadde konkurrert med i junior,altså for ca 40 år siden , og de ble bedt med hjem til henne. Fordi jeg også var der, ble jeg også bedt. Når jeg kom til huset, hadde jentene tatt badstu. Første spørsmålet til meg var om jeg ville ta badstu. Så hilste jeg på mannen i huset og kameraten hans. Så kledde vi av oss i stua, og gikk rett inn i badstua. Det var dør direkte fra stua. Etterpå var det først middag, og derettert kaffe og kaker. To dager etterpå var det ingen idrett. Da ble vi bedt med på hytta, og det var et flott sted inne i skogen, ved et stort vann. Vi padlet, vi tok badstue med gode bad i vannet, og selvfølgelig middag og kaffe med kaker.
Den ene badstua (han hadde to) var røykbadstu. Den har en stor steinhaug med åpning i. Inne i denne steinhaugen fyres det opp med ved, men det er ingen pipe der. Når steinene er veldig varme, luftes all røyken ut, det helles vann på steinene og det blir veldig varmt. Da var det godt å løpe rett ned i vannet og ta en dukkert. Fordi han hadde to badstuer, hadde guttene den ene og jentene den andre. Etter en stund byttet vi badstu. En fantastisk dag.
Året etterpå var det nordiske mangekamper i Tønsberg, og da bodde dette ekteparet hos meg. Vi rakk å se Sandefjord og Tønsberg, og en båttur i Tønsbergfjorden, i tillegg til start i mangekampene. Ei flott helg for oss alle. I 2003 var VM i Puerto Rico. Der var det satt opp busser, men til forskjell fra andre mesterskap, var det politi på motorsykkel foran og bak bussen.
Når vi kom til rødt lys, stoppet politiet de bilene som hadde grønt lys, slik at vi kunne kjøre uten å måtte stoppe. Slik var det hele tiden, uavhengig om vi skulle på konkurranse eller hjem etter å ha vært på stadion. En kveld jeg skulle tilbake til hotellet var jeg alene i bussen. Vi kom til rødt lys, og politiet stoppet bilene slik at bussen med bare meg i kunne kjøre rett over mot rødt. Da følte jeg meg som både konge og president på en gang.
Idretten har selvfølgelig også vært viktig, og dersom det er noen interesse for hva jeg har gjort på banen, kan en søke på google: Jostein Myrvang idrettsliv. Der kan en lese om mange av mine konkurranser.

JOstein.
Jeg utfordrer Willian Eduardsen til å skrive videre.

Janice deler noen tanker med oss om hvordan hun kom med i veteranidretten.

Måtte la meg overtale til å bli med på friidretten igjen.

At jeg i det hele tatt begynte med friidrett etter å ha vært borte fra den i 15 år var ingen selvfølge.

Det begynte vel med at guttene mine ble med, og etter hvert lot jeg meg overtale til å prøve diskos på et klubbstevne.
Dette gikk så pass bra at det ble noen flere konkurranser for å hjelpe til med å prøve å sanke poeng til serien for Lillesand.

Nå er jo saken den at jeg før den tid aldri hadde tatt i en slegge. En av de yngre utøverne sa at hun hadde lyst til å prøve, og dermed utfordret vi hverandre. Hun kaste på et treningsstevne, og da måtte jo jeg også prøve.
Mitt først møte med slegge ble i et KM, og da måtte jeg få noen råd og tips på hvordan dette skulle gjøres. Hadde ingen anelse om hvordan slegga skulle holdes eller om hvordan jeg måtte stå i ringen, men jeg fikk da et resultat. Jeg ble da bitt av basillen, sleggekast var jo gøy.

Vi kunne jo ikke stoppe med dette. SM kastfemkamp skulle gå i Lyngdal, og da meldte vi oss på. Vi visste ikke da hva vektkast var for noe, men tok nok en utfordring. Her kommer da Ellen Dunseth og sier at "du må delta på NM", du kaster jo så bra. Mente at jeg ikke hadde noe der å gjøre, men Ellen ga seg ikke. Hun sendte resultater og ga ikke opp.

Så ble jeg med på min først kastfemkamp for nesten 14 år siden. Må innrømme at jeg var ganske nervøs, og ikke kjente jeg noen av de andre utøverne heller, men det ga mersmak.

Tok litt tid før jeg ble med på enkelt øvelser, men da det skulle arrangeres i Askim så skulle et par av oss fra Lillesand reise dit, det var jo ikke så langt. For å gjøre den historien kort, så endte det med at jeg reiste alene.
Kjente ikke så mange, men ble veldig godt tatt i mot og lysten til å fortsette ble tent.

Så skulle jo Nordisk arrangeres i Moelv og Brummendal, og da måtte jeg jo prøve meg. Ble jo litt spennende å prøve seg mot deltakere fra de andre nordiske landene. Anså vel allerede da at i kastfemkamp kunne jeg kanskje gjøre en grei figur, samtidig som det var den konkurransen jeg hadde fått mest sansen for. Så da ble jeg med i den, pluss diskos, slegge og vekt. Kast er og var fra tidligere den grenen innen friidrett der jeg hevdet meg best.

Nå har det jo blitt noen NM og noen Nordisk både i enkeltøvelser og kastfemkamper etter dette.

Turen til Århus tok litt tid fordi vi måtte kjøre til Larvik og ta ferje derfra. Full storm og ganske forsinket kom vi oss dit. Vi måtte jo få med oss dette stevnet også.
Flere har sagt at jeg må bli med på EM og VM, men så langt har jeg ikke kommet ennå. Vi får se hva som skjer i framtida. Man vet jo aldri.

Men nå er det først og fremst Nordisk i Finland som står for tur. Håper også å få med meg kastfemkampen i Lyngen, og NM i Drammen.

Jannice Flaathe

Jeg utfordrer Kjell Adamski

Torrey har tatt utfordringen fra Jostein, og drøfter på en personlig måte forholdet til veteranfriidretten i et utviklingsperspektiv. Mange vil kjenne seg igjen i det Torrey skriver.

En veterans bekjennelse

Jeg skal bekjenne mine synder; jeg lo av veteranidretten. Ja, dere leste riktig. I 20-års alderen, mens ungdommens kraft og utforskningsevner er på topp, må jeg innrømme at jeg skulte bort på disse personene som hadde passert 40 års alderen og som trente og konkurrerte støtt, og trodde de var like gode som da de var ungdommer. ”Nei, disse eldre for være trenere og dommere for den oppvoksende slekt!”
Etter hvert som jeg nærmet meg midten av 30-årene på slutten av 1990-tallet, samtidig med at det fortsatt var noe som het B-NM for oss som slet med å kvalifisere oss for hovedmesterskapet, begynte jeg å fleipe med ”det skal bli gøy å delta i veteranstevner”.

Og hva skjedde? Jeg ble frelst! Mens flere av mine jevngamle valgte et liv med å ligge i sofaen etter en lang arbeidsdag og ikke engasjere seg så mye i organisert aktivitet, valgte jeg å fortsette trenergjerningen blant barn og unge samtidig med at treningen fikk en ny mening. Gamle, men ikke minst nye friidrettsvenner dukker opp på banen enten som konkurrenter eller som dommere.
Så var det turene da. Det første nordiske mesterskapet jeg deltok på var i Odense i 1999. Som ”junior” på det norske laget, ble jeg etter hvert kjent med et miljø der konkurransen på banen bare var en liten del i den store sammenhengen. For det handler ikke bare om å trene og holde seg i form og slå din nærmeste konkurrent. Det handlet like mye om vennskap på tvers av aldersforskjellene og landene.
Nettopp kameratskapet mellom konkurrenter har jeg fått erfare senere gjennom 2000-tallet, ikke bare her til lands, men også internasjonalt. Da jeg ankom hallen for å delta på mitt første innendørs EM i Helsinki i 2007, kom en tysker jeg hadde konkurrert mot noen år tidligere løpende bort til meg, rakk ut hånden og sa høyt ”Guten Tag, Torrey”. Samme kveld sto vi begge på seierspallen med hver vår medalje etter en tøff og lang vektkastkonkurranse, og utfordret hverandre til å stille opp i neste EM eller VM. Året etter var det innendørs VM i franske Clermont-Ferrand. Som takk for konkurransen ga en sørafrikaner bort en caps i de sørafrikanske fargene til meg. Beklageligvis hadde ikke jeg noe gi vekk.

Etter at den elektroniske sosiale nettverks revolusjonen slo over oss for fullt på 2000-tallet med twitter og Facebook, har jeg kontakt med noen av konkurrentene mine også utenom mesterskapene. Her utfordrer vi hverandre, i tillegg til å få vite siste nytt.
I tillegg til å treffe gamle konkurrenter, handler deltakelsen i de internasjonale mesterskapene også om å reise til nye og spennende steder som en kanskje ikke vil reist til hadde det ikke vært for stevnene. Å se vannet sprute fra geysiren på Island var imponerende, eller til steder utenfor de store turiststedene som under fjorårets EM helt øst i Ungarn, er bare noen av opplevelsene jeg sitter igjen med etter ti år som aktiv veteran.

Nå står innendørs EM i Gent for døren, der nye dueller og kamp om tidelssekunder, centimetere og plasseringer står i sentrum. Men også om å treffe gamle kjente fra rundt om i Europa. Noe av denne inspirasjonen kan vi ta med oss i hverdagen, og utfordre andre tidligere idrettsfolk her hjemme til å finne frem piggskoene eller kastredskapene igjen og prøve seg på banen. For veteranfriidretten handler om langt mer enn bare på sin egen helse.

Torrey Enoksen

Jeg utfordrer Jannice Flaathe

MINNER FRA VETERANTUR .

Gode opplevelser fra veteranidretten står i kø. Jeg vil nevne noen store opplevelser. De første er gjerne de største!

Mitt første VM var i Japan i 1993. Jeg har vært med i 6 VM ute, men Japan er absolutt det beste og største jeg har vært med i.
Der ble jeg kjent med veldig mange mennesker fra hele verden. I tillegg arrangerte japanerne veldig mye på kvelden for oss veteraner.
Det var trommefestival. Jeg fikk til og med lov til å slå på trommene før konserten begynte. En stor opplevelse. Den største tromma var neste 2 meter i diameter og den lå på siden. De hadde også en japansk lysfestival. Et stort program som varte i et par timer. Det var ikke så mye vi forstod, men det var moro å oppleve det.

Vi ble kjørt i buss både til og fra, og japanere er fantastiske på å organisere.
En kveld var det stort fyrverkeri i byen til ære for oss. Det var også musikkfestival i byen. Denne avsluttet med at ei japansk dame sang kjente poplåter. I Japan er det nesten bare karaoke, men så ba jeg opp ei dame på dans, og vi danset fra mørket og inn i spotlyset forran scenen. Jeg så opp på sangeren og hun smilte. Så begynte mange å klappe, og på de neste sangene var det fullt av dansende par foran scenen. MORO å starte dansen.

Vi norske var bedt på middag på et fantastisk hotel, med meget god mat og godt øl. Det ble demonstrert et treningsapparat for oss. Jeg tok med flere på karaoke mange kvelder, og så mye som jeg sang disse kveldene har jeg vel aldri sunget hverken før eller senere. I utgangspunktet hadde de bare japanske sanger, men da vi ba om engelske sanger skaffet de det på noen minutter.
Jeg traff en japaner som var med å arrangerte VM. I tillegg til karaoke danset vi litt. Jeg fikk han med i ringdans og han koste seg veldig. Da han gikk fikk vi en stor seddel, og den var verdt ca 700 kroner. Det kostet noe å synge karaoke, men japanerne synes vi laget så stor stemning at vi slapp å betale.
Jeg traff denne japaneren på banen dagen etter og det var stor gjensynsglede. Vi var på busstur til en utdødd vulkan. På veien fikk vi beskjed av noen japanere om at vi burde ta en pause i en blomsterpark hvor japanere spiste medbrakt mat. Der satt det 10 damer på en blå presenning. Jeg spurte om å få ta et bilde av dem, og det var greit. Så ble jeg bedt på mat, og jeg satt sammen med dem nesten en time og spiste japansk mat med pinner. Stort.
Så dro vi til vulkanen. Den var full av vann, og det var jo spennende å bade i en utdødd vulkan. Vi hadde ikke med badetøy, men vi badet i det vi ikke hadde med! Aksel snakket med en japansk dame som sa at hun hadde tid til å kjøre oss rundt i området dagen etterpå,- det var bare å ringe henne klokka 9,00 neste dag. Aksel kunne ikke den dagen, men jeg ringte henne, og hun kom på hotellet og hentet oss.(kona til Aksel, en fra Estland og meg) Det ble en fantastisk dag hvor vi så og opplevde ting som hadde vært umulig uten lokal guide. Vi var blandt annet på en stor gangbru. På midten av den var det 250 meter ned i et stort juv. Brua beveget seg litt når vi gikk på den.

I den byen vi var, hadde de verdens største innendørs basseng med sandstrand. På flotte dager kunne taket åpnes. Vi tok buss dit, og dette bassenget var også en stor opplevelse. Det var til å med en vulkan inne i hallen og den hadde "utbrudd" hver time. De laget også store bølger og da kunne folk surfe på bølgene. I tillegg ble det vist en forestilling på vannlerrett. Det ble sendt vann opp av flere dyser, slik at de dannet et "lerrett" I tillegg til at det ble kjørt film på dette lerrettet, var det folk i kano på vannet som var med i forestillingen. Helt utrolig.

Mange av de utøverne jeg traff har jeg hatt kontakt med siden, og flere har jeg besøkt, men det er en annen historie som jeg kan komme tilbake til. Alle disse opplevelsene gav meg stort overskudd og derav god form. Det resulterte i at jeg vant kast 5-kampen på ny pers nest siste dagen av oppholdet.
Følelsen jeg satt igjen med var at turen begynte på topp, og så steg den hver dag i to uker, og avsluttningen var jo helt fantastisk. Vanskelig å beskrive, dette må oppleves for å forstå hvor stort det var.
Dersom det blir et nytt VM i Japan reiser jeg dit!

JOstein Myrvang.

Josteins utfordrer " Torry i Lyngdal" til neste etappe i "Om veteranfriidrett".

Anne Lise og Torbjørn Mong har tatt utfordringen fra Ragnhild Hanstvedt, og deler opplevelser og inntrykk med oss i dette innlegget:

Jeg har vært gift med Torbjørn Mong i 50 år. De siste fjorten årene har jeg vært både ektefelle og trener. Sammen har vi opplevd mye i veteranmiljøet, der vi har fått mange gode venner og opplevd et flott fellesskap. Jeg vil gjerne dele noen av inntrykkene og opplevelsene med dere.

Første gangen vi skulle på veteranstevne, var i 1994, da EM ble arrangert i Athen. Vi kjente ingen og var spente. Da bagasjen var sendt og vi bare stod der, kom en mann bort til oss og spurte om vi skulle til Athen, og det skulle vi jo. Han ønsket oss velkommen, og håpet vi ville trives i miljøet. Plutselig sier han til meg: "Skal du ha med den rullatoren du stod med i stad?" Da måtte jeg fortelle at jeg var avhengig av den når Torbjørn eller andre ikke var i nærheten. Han tok på meg og sa:" Lov meg en ting: Den rullatoren setter du bak døra på rommet. Det er alltid en norsk hånd å holde i." Slik ble det. Bare en gang, da jeg ville være for meg selv, tok jeg rullatoren Karl Oskar i bruk i Athen. Jeg måtte likevel svelge flere ganger etter en slik positiv opplevelse og mottakelse. På denne første turen fikk vi flere gode venner som vi fremdeles har god kontakt med, også utenom idretten.

I Egersund er det dessverre ikke så mange som driver med veteranidrett. I ulike sammenhenger har vi begge fortalt om veteranidretten som Torbjørn driver på med, om gleden over fellesskapet og det sosiale, og gleden når gode resultater blir målt. Dessverre har vi bare fått to med oss. Den ene av disse er død nå.

Treningsmulighetene er utrolig gode. Vaktmesteren i idrettshallen setter av halvannen time til oss en gang i uka. "Dere må få fred," sier han, og selv kommer han innom av og til med festlige kommentarer. Banemester Sirevåg på idrettsbanen er nesten en heiagjeng alene for oss. Vi får nøkler til å låse oss inn for å ta det vi måtte bruke. En gang vi var på Askøy på NM, var banemesteren i Bergen for å se Egersund spille fotball. Han visste at Torbjørn skulle løpe hekk og kjente både dato og klokkeslett. Plutselig hvisket en kjent stemme halvhøyt i øret mitt:" Nå står du på siste hekken, så står eg der du pleie stå!" Han ropte til Torbjørn så det hørtes overalt på banen. Det ble ny pers og utrolig god tid.

Å bli sittende på tribunen som passiv er ikke like greit bestandig. Jeg kunne heller tenke meg å delta selv, men vi har det kjekt. Vi er flere som følger med våre og har blitt godt kjent med hverandre. Fra tribuneplassen har vi stort sett kontrollen på det som foregår av konkurranser. Av og til savner vi å se kasterne, og det er synd. Her på tribunen får vi også med mange kommentarer, og disse er allsidige. Noen blir ivrige og roper "Få opp farten!", eller "Det var en super planke på det hoppet! Endelig lyktes det, også ny pers!" Det spydkastet var ikke bra, spydet gikk for mye opp, men heldigvis var det forrige kastet langt." "Se så lekende lett han løper, han må ha formen inne! Tenk å få så god tid når han er eldst i klassen." Da blir det en ekstra omgang med klapping.

Vi passer vel på at vi får mat og drikke. De aktive kommer også og setter seg på tribunen. Da er det ikke fritt for at resultater og tider blir kommentert og spørsmål stilt: "Hvordan er formen din nå? Har du fått trent nok?" "Nei, jeg sliter med… " Det høres ut som mange har bare "vondter", men ellers er det bra. Det store poenget er jo lysten til å drive idrett, gleden over å se at kroppen fremdeles fungerer, og ikke minst gleden over å få være med og konkurrere ("men du vet jeg sier ikke nei takk til en medalje…"). Snakk om livskvalitet og livsglede! Veteranene har forstått å ta vare på egen helse. Det samme hyggelige spørsmålet kommer daglig, om ikke arrangørene har stelt til noe: "Hvor skal vi gå og spise i kveld?" Andre stevner blir diskutert, og så kan planleggingen begynne. Vi ble spurt om vi hadde tenkt oss til VM i Brisbane i Australia, og fikk tilbud om at flybilletter, hotell , rundtur i "Det røde territoriet" og billetter til operaen i Sydney kunne bestilles for oss. Billettene kom i posten. Da følte vi oss priviligerte. Tenk at deilige og omsorgsfulle personer spurte oss om å bli med og så ordnet alt for oss!

Vi var tre ektepar som reiste sammen. Sydney var en meget spennnende by, som gav oss mange opplevelser. For meg var høydepunktet besøket i operaen. Da gikk en av mine drømmer i oppfyllelse! Det var interessant å få oppleve "Det røde territoriet" med dets særpreg og kultur, med historien om "det virkelige folket" i aboriginenes land. Her så vi malerier på stein, urbefolkningens kunst, som vakte beundring og ettertanke. Flere meter høye termitt-tuer var et syn! Vi besøkte Olgas, Kings Canyon, Kakadu National Park, Katherine Gorge i Darwin. Ayers Rock var et stort mål for flere av oss. Vi skulle til toppen og skrive i boka, men porten opp var stengt pga storm. Det var den eneste skuffelsen på hele turen. Vi tok en rusletur på kanten av Kings Canyon. Her var en utrolig flott og frodig oase med et fantastisk fugleliv. Darwins historie var interessant. På en seiltur på Yellow Waters Billabong så vi de berømte vannkrokodillene. Dette var en tur vi aldri hadde kommet oss på om vi ikke hadde reist med veteranene og blitt spurt om å bli med.
Å få være med til de forskjellige mesterskapene er noe vi ser frem til med glede og spenning. Det er greit at NM blir arrangert rundt omkring i landet, for så kommer vi til steder vi ellers ikke ville reist til. Jeg skulle ønske at NM kunne bli arrangert lenger nord i landet!

Til de nordiske mesterskapene kommer det mange kjente fra hele Norden, og arrangørstedene har vært greie. Det mest spesielle var å reise til Island.
Å være der under snøstorm og få bade i Den blå lagunen med -4 grader i luften satte en spiss på det hele. Flott var det likedan å se Gullfoss i sin prakt med et fantastisk samspill av lys og krystaller og Geysir med sin damp og sitt utspring fra det indre flere meter til værs. Det var interessant å besøke Tingvellir der Alltinget hadde vært, og å gå på kanten av det store krateret Keril.

Arrangørstedene for Nordisk, EM og VM har alle sine særpreg og ulike kulturer. Vi får sett mange spennende gamle bydeler med fine og gjerne kjente bygninger. Der er museer vi kan besøke. Et av de mest spesielle i så måte er Guggenheimmuseet i Bilbao.

Jeg får lyst til å nevne en episode fra siste EM i Ungarn. Torbjørn skulle springe finalen på 80 m hekk sammen med to av sine "argeste" norske konkurrenter. Det tok sin tid før resultatene kom opp. Torbjørn ble nr.3 og de andre norske nr. 4 og 5. Nå hadde sønnedatteren vår nettopp gitt oss et oldebarn, og da lød kommentaren fra en av de andre: "Det er greit å bli slått, men å bli slått av en oldefar!"

Jeg vil takke dere veteraner som har gitt meg så mange gode og fine opplevelser. Ikke minst vil jeg takke for den fine og gode måten dere har taklet meg på.

Teller du år, blir livet kort.
Teller du dager, går livet fort.
Teller du timer, varer livet en stund,
men lengst varer livet om du nyter hvert sekund.

Lykke til videre, alle sammen!
Med hilsen Anne - Lise Mong

Hei veteranvener!

Me lever i ei tid der tidsklemma råder og folk nok brukar alt for lita tid til idrett og fysisk aktivitet. Samstundes kan det også sjå ut til at toppidretten har vorte meir ekstrem og krevjande, noko som nokre gonger fører til at idrettsutøvarar tyr til ulovlige midlar for å oppnå resultater. Negativ kroppsfokusering som kan gje intrykk av at ein må være sylslank for å drive med idrett, er også med på å sette idretten i eit negativt lys og øydeleggje idrettsgleda.

For å få folk til å sjå viktigheten av å bevege seg og ta del i idrett, bør målet vera å skape eit positivt idrettsmiljø der idrett ikkje nødvendigvis treng å vere blodig alvor, men heller som ein måte å styrkje si eiga helse, samstundes som ein får vera sosial. Sjølv har eg eit svært positivt forhold til idrett og fysisk aktivitet. Heilt frå eg var ung har eg vore glad i å springa, hoppa høgde og gå i fjellet, og dersom eg hadde fått slik oppfylgjing som dei unge får i dag, kan det nok hende at eg hadde vorte verkeleg god i idrett. Då eg gjekk på skulen, hadde me både inne- og utegymnastikk med springing og eit gamalt hoppestativ. Ettersom jentene stort sett gjekk i kjole på denne tida, kan ein no sjølv tenkja seg at det ikkje alltid var like lett å få til alle aktivitetar. Eg misunte gutane som kunne gå i nikkers eller knebukse, og eg må nok seie at eg var ei skikkelig guttejente som likte godt å klatra i tre, bruka slengdisse og sloss med gutane. Kjole var med andre ord lite hensiktsmessig for meg også i det daglege. No var det og slik at jentene helst skulle halda på med såkalla mjuke aktivitetar som å leike med dokker og hjelpe til med husarbeid. Dei fysiske aktivitetane var i stor grad forbehaldt gutane. Eg var i grunn lite glad i å drive med husarbeid, og å vera med i slåtten, spreia gjødsel, hogga ved og til og med vera med på slakting av dyr, syns eg var mykje kjekkare.
Garden der eg vaks opp, låg ved eit lite vatn som me brukte å bada i om sumrane, og eg lærte meg tidleg å symja. Om vinteren når isen la seg på vatnet, kom skeisene fram, så mangel på aktivitet har vel aldri vore noko problem i min oppvekst. Å kjeda seg var eit ukjend fenomen sjølv om det ikkje fans noko form for organisert idrett for jenter. Likevel var det slik at mens gutane spelte fotball og sprang løp, vart jentene mest tilskodarar. Difor var det heller aldri i tankane våre at jentene ein gang skulle komme til å nettopp spela fotball, og i alle fall ikkje boksa eller driva med kampsport slik som dei gjer i dag. Dei siste åra har kvinnene erobra meir og meir av idretten, noko blant anna foregangskvinner som Ingrid Wigernæs, Berit Aunli og Annette Sagen med fleire skal ha mykje av æra for.

Mitt første møte med organisert idrett var som leiar av husmortrimmen på 1960-talet. Då vart eg sendt på kurs på Ringsaker Folkehøgskule av husmorlaget for å læra organisert trening. Husmortrimmen var den dagens svar på aerobic. I tillegg hadde me mykje ballspel som til dømes kanonball, handball og volleyball. Dette fann stad ein gang i veka i bygdas ungdomshus. Seinare vart eg med i Mjøsdalen idrettslag som starta i 1936. Der vart det meir organisert idrett, og eg vart etterkvart trenar for jenter i alle aldrar. Dette heldt eg på med i nesten 30 år, og samstundes vart eg også interessert i veteranidrett. Mitt første NM for veteranar var på Fana Stadion i 1984. Der vart eg kjend med mange kjekke folk, og etterkvart vart eg skikkeleg hekta på friidrett. Dei siste 25 åra har eg vore med på NM nesten kvart år, i tillegg til 5EM og 5 VM.
Sjølv om det kan høyras svært seriøst ut, har det viktigaste for meg vore at eg syns det er svært givande. Det er viktig å ikkje ta seg sjølv så høgtidleg, men heller kjenne gleda over å kunne delta, sjølv om det sjølvsagt også er kjekt å stå på pallen. Sjølv om alderen tilseier at eg egentlig burde ha slutta med konkurranseidrett, kan det verte vanskeleg etter sumarens NM i Florø som verkeleg var eit flott arrangement. At eg enda ein gang kom meg over stanga på høgdestativet, at det var flott vèr og mange kjekke folk, gjorde at eg nok ein gong fekk ei positiv idrettsoppleving.
I Mjøsdalen idrettslag prøver me å nettopp setje fokus på positive idrettsopplevingar. Me har mellom anna eit arrangement kalla "Holavatnet Rundt" som starta i 1983,og som finn stad ein gang i veka i sumar-halvåret. Dette er eit mosjonsløp der folk i alle aldrar kan delta enten i turklassen eller konkurranseklassen. Dette er svært populært og sosialt, og trimmen vert avslutta med vaflar og kaffi. Elles arrangerer me også "Tveitafjell opp" og "Kossdalssvingane opp", begge med både turklasse og konkurranseklasse. Med andre ord vektleggjer me at alle skal kunne delta uansett alder eller ambisjonsnivå. Det viktigaste er at folk er i bevegelse og kjem seg opp frå sofaen. Ein kan ikkje sitje seg til god helse, men ein treng heller ikkje ha så høge treningambisjonar at ein aldri kjem i gang. Som aktiv medlem i Mjøsdalen idrettslag syns eg det er privelegium å få vere med å skape gode haldningar til fysisk aktivitet, og sjølv om eg er veteran syns eg det er viktig at eg er med å yter og ikkje berre nyter. Alle gode idrettsmiljø må ha eit godt lagsamarbeid, og dette syns eg me har fått til i Mjøsdalen idrettslag.

Helsing Ragnhild Hanstvedt Medlem i Mjøsdalen idrettslag

Ragnhild Hanstvedt utfordrer Anne Lise og Torbjørn Mong til å dele noen av sine opplevelser fra veteranfriidretten med oss.

Et knippe veteraner fra Mjøsdalen IL på Osterøy. Klubben ble stiftet i 1936, og har hele tiden vært av stor betydning for bygdens sosiale, idrettslige og kulturelle liv med sine mange forskjellige aktiviteter. Veteranene i Mjøsdalen har utmerket seg både lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Fra venstre: Aksel Øvsthus, Sverre T. Blakstad, Herborg Blaksted, Øystein Øvsthus, Ragnhild Hanstvedt og Steinar Tysse. Bildet er tatt på det nye sentralanlegget for Arna, Arna idrettspark, i forbindelse med årets kretsmesterskap for veteraner.

Noen perspektiver på idrett- utvikling og fremgang eller forfall?

Omkring 1960 startet den betenkelige forandringen fra et fysisk aktivt liv der bevegelse og utvikling av naturlig styrke var innbakt i de daglige sysler. Bilen, fjernsynet, nye tekniske hjelpemidler i hjem og yrkesliv, gjorde nok livet lettere å leve i de siste tiårene av århundret, men de førte til et fysisk forfall i alle aldersgrupper. På 1970-tallet kunne skrivebordspedagoger og velmenende politikere fortelle oss at det var skadelig med konkurranseidrett i skolen. Kroppsøvingsfaget mistet prestisje, de sosialt og idrettslig oppbyggende konkurransene mellom skoler i nærmiljøet forsvant, idrettsdagene ble til puslete "aktivitetsdager" som ikke utviklet mestringsevnen og gleden ved å sette seg mål og å nå disse. Timetallet i kroppsøvingsfaget ble skåret ned. De såkalte "sosiale mediers" inntog i skolen, TV og bruk av buss i stedet for ben og sykkel, forsterket elevenes (og de voksnes) stillesittende hverdag. Samtidig ble kostholdet usunnere for mange av den oppvoksende slekt, fristilt som de var fra foreldrenes kontroll gjennom felles måltider.
I våre dager faller store grupper innen den såkalte breddeidretten ut av aktiv idrett allerede i 15-årsalderen. Vi møter dem igjen som middelaldrende mennesker ofte opptatt med å bygge en yrkeskarriere. Men nettopp her starter det virkelig farlige forfallet. Idrett og fysisk utfoldelse kommer på avstand, kroppen forsømmes. Vi klarer sjelden å fange 30- 40-åringene opp i veteranfriidretten, med mindre der innenfor nærmiljø og idrettslag er personer som kan danne nettverk og idrettslige fellesskap. På den annen side er det kommet opp en rekke ekstremidretter som stiller store krav til disiplin og trening. Avstanden ned til det store passive flertallet blir stadig større. Vi får en stor gruppe tapere og en mindre gruppe som utvikler svært gode i fysiske ferdigheter. Det oppstår et nytt slags klasseskille uavhengig av tidligere stand og stilling.
Her kan veteranfriidretten komme inn som en vei ut av en dårlig livsstil. Friidrett er en individuell idrett der ingen blir satt på sidelinjen. Vi bestemmer selv mål, tempo og tidsbruk. Vi kan måle oss opp mot egne tidligere prestasjoner eller mot andres. Vi opplever gleden ved å kjenne at kroppen kommer i bedre form gjennom regelmessig trening - at pusten blir bedre, at muskulaturen blir fastere og at de daglige arbeidsoppgavene blir lettere å gjennomføre. Vi kan møte alvorlig sykdom med en styrket beredskap, og vi kommer oss fortere etter slike påkjenninger.
Gjennom treningsgrupper, ulike arrangementer og reiser styrker vi det sosiale fellesskap på tvers av lag, landsdeler og andre land. I den sammenheng er det viktig at vi benytter anledningen på våre reiser til å få med oss de ulike stedenes særpreg, kultur og folkeliv - at vi knytter veteranfriidretten til varige opplevelser og minner. Mange vil synes at en endimensjonal fokusering på idrett blir et for smalt perspektiv, og at man må balansere den fysiske aktiviteten mot noe annet og intellektuelt mer utfordrende. I en slik sammenheng vil veteranutøveren finne friidretten mer meningsfull og lystbetont. Målt riktig blir prestasjonsmotivet satt inn i en utvidet, mer utviklende og ansvarlig ramme. Vi kan ikke vente at prestasjonene skal holde seg upåvirket av aldringsprosessen, som vi alle er underlagt. Gjør de det, kan det være en indikasjon på bruk av ulovlige midler som ansvarlige veteraner må ta bestemt avstand fra. Fair play er et ufravikelig anstendighetskrav i friidretten. På dette feltet har veteranene en viktig forbildefunksjon overfor unge utøvere som ofte faller for fristelsen til å dope seg til fremgang. Jeg inviterer her til synspunkter på veteranfriidrettens ide og begrunnelse. Vi skal ikke bare ubevisst gjøre ting, vi skal også vite hvorfor vi gjør det.

Kjell

Mottatte innspill

Veteran på sporet etter nye opplevingar!

Gjesteskribent er altså den evigunge veteranen, misjonsmannen og kirkemannen Gudmund Skrivervik, Stryn Turn-& Idrettslag, som kom hjem med hele 4 gullmedaljer fra VM for veteraner i Puerto Rico i 1983.

Det var under NM for veteranar på Sandane (min fødestad) i 1980 Jakob Rypdal ("Tresteg-Jakob") frå Romsdal og eg møttest for første gong. Det skulle bli starten på eit varig venskap og reisefellesskap. Han har vore meg til uvurderlig hjelp i veterankarrieren gjennom alle desse åra som innsiktsfull gym.lærar og erfaren landslagsmann i friidrett gjennom mange år.
Det begynte med turen til Strasbourg i Frankrike i 1982, og så den lange eventyrturen til Puerto Rico i 1983. Puerto Rico - tropevarm og innbydande ligg ho der med sitt blide "VELKOMEN".

Vi kom dit i september, og opphaldet blei som et eventyr. Hotell ved badestranda, som strakte seg austover så langt vi kunne sjå. Ideell sjøtemperatur og saltgehalt, og jamne meterhøge bølgjer braut roleg mot stranda. Å ligge som i dunseng, vektlaus gyngande i bølgjene var vel det største lekamlege velvere eg hadde opplevd. Dag for dag kjende vi kor helsebringande dette var for oss. Eg fekke eit nytt syn på sydenreiser desse dagane. Vi hadde hatt dårleg ver både sommar og haust dette året.

VM blei også ei fin oppleving. 5000 deltakarar. Unge 40-åringar som det spruta energi av, like til 90-åringar - framleis med spenst, kondisjon og glimt i auga. På 1500m for damer såg vi til dømes ei blind kvinne - med armen lenka til mannen sin - springe runde etter runde mot mål og vinne - over seg sjølv! Rørande, helsebringande, livsfornyande, grensesprengande!
For oss to gjekk konkurransane bra. Jakob måtte nøye seg med sølv etter ein skjegget tannlekjar frå Venezuela. Eg overraska både meg sjølv og andre ved å vinne 400m hekk i 60-klassen. Det var mitt første konkurranseløp i hekk! Slik let seg gjere når ein får alle basisrørslene grundig inn i kroppen i barne- og ungdomsår. (Moral: Begynn med allsidig kroppsøving for born! Det fekk vi oppleve i 30-åra heime på Sandane.)
Men arrangere kunne dei ikkje her i San Juan! Det blei mykje rot og venting. Dei ville gje meg ein gullmedalje til, men då måtte eg seie nei takk!
Då blei det andre bollar under VM i sommar, som grannebyen Carolina hadde ansvaret for. Der er konkurranse mellom desse byane, og dei hadde sett seg som mål å slå San Juan ned i støvlane med sitt arrangement, og det greidde dei! Øvingane gjekk presist og knirkefritt både morgon og kveld. Ja, det var så varmt der i juli, at det var ein lang siesta midt på dagen. Livsgleda og innsatsviljen var den same som for 20 år sidan. Mange nye var komne til, og nokre sakna vi for dei hadde "fullført livsløpet". Vi trefte nye menneske. Nye vener og likesinna gav kraft og inspirasjon på livsvegen vidare. Gleda over livet blomstrar opp i dette miljøet - både på nasjonalt og internasjonalt plan. Mange fleire ville nok kome og vere med i veteranmiljøet vårt om dei visste om dei livsverdiar som her er å få del i.

Difor: Velkommen inn i veteranmiljøet på heimstaden din! Det ventar deg mykje glede og livsfornying!

Med beste helsingGudmund Skrivervik

Rekruttering til veteranidretten
Tore Sund, Oppmann veteraner GTI Stavanger, har sent oss noen interessante synspunkter på hvordan en kan få fart på veteranfriidretten.

Det er veldig positivt at diskusjonen om rekruttering til veteranidretten tas opp, og da mener vi vel deltakelse på bane. I mosjonsløp, halv-og helmaraton osv. er det langt flere tilbud for veteraner, og med god, og økende interesse. Men det slo meg etter å ha sett programmet om maraton (og Birken) på NRK i går (23.08) at langt flere burde satse på mer allsidige alternativer enn lange løp.
Jeg fikk ikke med meg diskusjonen under banketten i Florø, men har gjort meg noen tanker som oppmann for veteranene i GTI Stavanger, en klubb som nå virkelig er i siget også innen veteranfriidretten. Men har det vært enkle løsninger ville det vært bare å sette i gang, slik er det bare ikke. Etter min mening er stevnetilbudet den kritiske faktoren, og her har kretsene et stort ansvar med å være pådrivere for å få klubbene til å inkludere øvelser for veteraner. Spesielt på mindre stevner er det bare flott å få med seg deltakere som er over den første ungdommen, og det er tilrettelagt for enkel påmelding gjennom "MinIdrett". Så merarbeidet er minimalt, og som oftest vil det bare være 10-15 veteraner som deltar uansett.
Her i Rogaland er det spesielt de mindre klubbene som er veldig flinke, så som Egersund IK, Bryne FIK, Hinna IL og Lye IL. Dessuten er kretsen veldig fleksible når det gjelder approbering av mindre stevner på kort varsel (hoppstevner, kaststevner osv.). Men selv i en aktiv friidrettskrets blir stevnetilbudet altfor lite, det blir uker mellom hver gang en får prøvd seg. Og som en av våre mest aktive sa i forgårs, det er lite inspirerende å trene diskos og styrke nesten hver dag når det er et stevne om våren og et om høsten.

Et annet aspekt er treningsmiljøet. Selv om mange friidrettsutøvere, inkludert veteranene, er "ensomme ulver", er det viktig å ha et litt større og bredere treningsmiljø, også for rekrutteringen. De færreste av storklubbene satser aktivt på veteranene sine, så det å finne en klubb som aktivt satser på veteranidretten vil avgjort bedre rekrutteringen. Er selv litt forundret over at det er så mange er enslige svaler i sine klubber rundtomkring. De fleste setter selvfølgelig lojalitet til sine gamle klubber høyt, men tror både de selv og veteranidretten generelt ville tjent på å ha et større miljø, og ikke minst på grunn av begrenset kapasitet på trenersiden. Ser f.eks. at det gode miljøet mine venner i Norodd i Kristiansund har oppnådd fører både til medieomtale og goodwill som mange kan misunne dem.

Med et stort og aktivt miljø vil så avgjort veteranidretten få mer omtale i avisene enn de to-tre centimeterne med spalteplass som er vanlig etter et NM. Og slik omtale fører naturlig nok til økende interesse og rekruttering, det er ofte det som får tidligere utøvere til å komme seg opp av sofaen. En annen ting som har slått meg er at de aller fleste deltakerne på Veteran-NM er folk som har vært gode eller ganske bra på kretsnivå, samt en del gode mosjonister.

Med altfor få unntak glimrer "eldre" topputøvere med sitt fravær. Det er mye rar psykologi ute og går her. Selv kjenner jeg til flere tidligere topputøvere som ville gjort rent bord i sine klasser under NM. Tiltaket her burde jo være å få med seg noen få av disse til å delta og profilere veteranidretten, ikke minst som et godt sosialt tiltak, hvor resultater og hyggelig samvær går hand i hand. Muligens kan både forbundet og veteranutvalget ta initiativ her. Kanskje kan Grete Waitz eller Ingrid Kristiansen komme med gode råd?

Så et lite hjertesukk til slutt: I GTI har vi bevisst brukt Veteranserien som inspirasjonskilde for å få med folk. Riktignok lever den en relativt anonym tilværelse i Norsk Friidrett, men den trigger iallefall konkurranseinstinktet. Så derfor var det skuffende at Veteranutvalget denne gangen ikke hadde råd til å skaffe pokaler til alle divisjonsvinnerne. Spør ikke meg om hvordan en kan skaffe flere midler, men tror faktisk at slike serier kan bidra til å øke interessen for veteranidrett som lagidrett og allsidig deltakelse. Vennlig hilsen

Tore Sund
Oppmann veteranerGTI Stavanger

Kaststevner for veteraner over 70 år
Ullensaker/Kisa har i mange år lagt inn noen øvelser for veteraner i alle kretsstevner. Disse stevnene omfatter øvelser i alle klasser fra 11—14 år, junior, senior og veteraner. Erfaring viser at de eldste veteraner, som stort sett deltar bare i kastøvelser, ikke deltar i disse stevnene fordi det blir for masete med så mange øvelser og klasser på så kort tid på en kveld. De eldste veteranene ønsker i tillegg til det idrettslige utbyttet, også å ha det hyggelig og trivelig sammen med sine konkurrenter under avviklingen av stevnet.
I fjor arrangerte vi derfor to stevner for de eldste veteranklassene for menn over 70 år. Vi inviterte alle vi visste var interesserte fra Oslo og Akershus. Det første stevnet om formiddagen på samme dag som kretsstevnet torsdag 28.mai og det andre tirsdag 15. september kl. 11.00.

Vi utvidet øvelsesutvalget til alle fem kastøvelsene, og påla deltakerne å hjelpe til med avviklingen av de øvelsene de selv ikke deltok i. Alle disse veteranene er jo pensjonister og har vært og fortsatt er aktive dommere. På denne måten trenger arrangøren strengt sagt ikke å stille med mer enn en stevneleder som funksjonær. Disse stevnene ble meget vellykket, og vi vil anbefale andre lag å gjøre på samme måte. Vi planlegger også i år å arrangere to slike stevner på gunstige dager av hensyn til andre arrangementer.
Dato for disse stevner vil etter samråd med Oslo I.L. og Heggedal FIK bli bestemt ved sesongstart til våren.

Kløfta 26.januar 2010
Med hilsen Håvard Lund

Hordalands veteraner åpnet den nye flotte Arna Idrettspark.
2. oktober 2010 avviklet samarbeidslagene AKS-77, Os Turn og IL FRI kretsmesterskapet i friidrett for veteraner. Dermed ble det friidrettsutøverne over 35 år som med sine 250 starter fikk æren av å arrangere det første større friidrettsstevne på den nye Arna Idrettspark. Det er svært gledelig at Arna-bygden etter mange års unødvendige utsettelser har fått det anlegget det har vært arbeidet for i mange tiår. Vi vil få oppleve at friidretten i Arna, fra de yngste til de eldste aldersklassene, får en oppblomstring .
Idrettstilbudet blir bredere og friidretten - som den breddeidrett den er- har fått nye vekstbetingelser. Fra den gang friidretten kom inn i vårt område på slutten av 1880-tallet har det vist seg at den er en av de mest utviklende aktivitetene, fysisk og holdningsmessig, som utøvere i alle aldre kan drive med. I en tid med stadig mer skadelig stillesitting, særlig blant unge mennesker, er den allsidighet som friidrett kan tilby, den beste garanti for at vi skal kunne opparbeide et motstandspotensiale mot alvorlige belastningsskader og livsstilssykdommer.

Friidrett består av løp, hopp og kast - noe som gir utøverne den variasjon som fører til den mest allsidige utviklingen av kroppen. Dette forutsetter at indre bane - som er friidrettens kastarena - har et dekke som gjør de ulike kastøvelsene mulig. FRI har blant annet mange lovende kastere - både jenter og gutter - som allerede hevder seg helt i norgestoppen. Et stort utviklingspotensiale åpner for spennende perspektiver i bydelen. Det tjener politikerne til ære at de etter kvalifisert vurdering har lagt naturgress på indre bane, og at de i hele prosessen har markert at det er kommunen som baneeier som skal bestemme idrettspolitikken og ikke tilfeldige perifere sponsorer og særinteresser. For de mange utøverne på KM fremstod anlegget som praktisk, funksjonelt og estetisk tiltalende.
Veteranene - de som er selve kjernen og kontinuiteten i idrettslagene - gratulerer Arna med det nye anlegget og de utvidede mulighetene unge og eldre har fått til personlig vekst og utvikling. Anlegget gir også de beste muligheter for idrett på tvers av de ulike gruppene i lagene, slik at utøverne selv kan velge den idrett som de måtte ønske og har best anlegg for. De grunnleggende ferdighetene som utvikles gjennom friidretten, de sosiale nettverkene som blir etablert og de gode menneskelige relasjonene som naturlig utvikler seg, er de beste garantister for et livslangt aktivt forhold til fysisk aktivitet.

Hordaland Friidrettskrets
Veteranutvalget Kjell Fossen (leder)